Håndmalte malerireproduksjoner - Bevegelser - Spatialisme

I den pulserende byen Buenos Aires i 1940 la Lucio Fontana, en visjonær kunstner med røtter i både Argentina og Italia, ut på en reise som til slutt skulle føde en av de mest revolusjonerende kunstbevegelsene på 1900-tallet: Spatialisme. I samarbeid med kollegene Jorge Romero Brest og Jorge Larco, grunnla Fontana en privat kunstskole kjent som "Academia d'Altamira." Det var innenfor veggene til dette akademiet, i 1946, at Fontana, sammen med en gruppe unge kunstnere og intellektuelle, skrev "Manifesto Blanco" (Det hvite manifestet). Dette dokumentet ville senere bli anerkjent som det første manifestet til den spatialistiske bevegelsen, og satte scenen for en dyp transformasjon i verden av abstrakt kunst.

"Manifesto Blanco" la ut de grunnleggende prinsippene for en kunst som ennå ikke er født, en som ville overskride tradisjonelle former og omfavne begrepene tid og rom. Fontana og hans samarbeidspartnere ba om en fullstendig avvik fra "bruken av kjente kunstformer" og tok i stedet til orde for utviklingen av en kunstform som var forankret i enheten mellom tid og rom. Denne radikale ideen utfordret kunstnere til å bryte seg løs fra grensene til konvensjonelle kunstneriske uttrykk og utforske nye dimensjoner av kreativitet.

I 1947 vendte Fontana tilbake til Milano, hvor en liten, men dedikert gruppe kunstnere raskt samlet seg rundt ham, ivrige etter å utforske og utvide hans revolusjonerende ideer. Det var i denne perioden Fontana foredlet sin visjon til det som skulle bli det tekniske manifestet for Spatialism. Ytterligere to manifester fulgte, som ytterligere definerte bevegelsen: "Spatialists I" (1947), skrevet av maleren Beniamino Joppolo, og "Spatialists II" (1948), forfattet av kritikeren Antonino Tullier. I 1951 publiserte Fontana et annet manifest, med tittelen "We Continue the Evolution of Art", som komplementerte "Proposal for a Regulation of the Spatial Movement" som ble utgitt året før. Denne serien med manifester kulminerte i 1952 med "Manifest of the Spatial Movement for Television", og dannet en teoretisk trilogi som skulle bli hjørnesteinen i spatialismen.

I 1949 begynte Fontana å eksperimentere med monokromatiske overflater, og utsatte dem for en prosess han beskrev som "mishandling". Han gjennomboret, kuttet og skar inn lerretet, og transformerte det fra en ren overflate til en illusjon av rom og dybde. For Fontana var lerretet ikke lenger bare en støtte for maling, men et medium der kunstneren kunne utforske rommets uendelige muligheter. Disse tidlige verkene, som "Concetto Spaziale" (Spatial Concept, 1950), markerte begynnelsen på en ny æra innen kunst. Serien, inkludert "Buchi" (hull) og "Tagli" (kutt), representerte en radikal avvik fra tradisjonelt maleri. Fontanas lerreter var ikke ment å være passive objekter for observasjon, men aktive deltakere i rommet rundt dem, og åpnet opp for de uforutsigbare kreftene i miljøet.

Fontanas arbeider i denne perioden, som han merket som "romlige konsepter", utvidet seg utover maleri til å inkludere skulptur. Stykker som "Concetto Spaziale Teatrino" demonstrerte hans forpliktelse til å utforske rommets tredimensjonale natur gjennom forskjellige medier. I 1950 grunnla Fontana offisielt Spatialism-bevegelsen, og tiltrekker seg andre fremadstormende artister som Mario Deluigi og Roberto Crippa. Disse spatialistiske malerne var mindre opptatt av farger og selve malehandlingen og mer fokusert på å skape en billedkonstruksjon som fanget bevegelse i rom-tid. De forsøkte å avsløre de skjulte naturkreftene, som lys og elementære partikler, som virket ukontrollert på overflaten av lerretet.

Et sentralt øyeblikk i Fontanas utforskning av Spatialism kom fra en ulykke. Da et av lerretene hans, ment for en utstilling i Paris, ble skadet, befestet Fontana sin intensjon om å endre lerretet fysisk. Med et barberblad, stanse eller kutter begynte han å skjære gjennom lerretet og avsløre det tredimensjonale rommet utenfor overflaten. Denne teknikken, sett i verk som "Concetto Spaziale, Attese," forvandlet lerretet til en inngangsport til en annen dimensjon. Fontana inkorporerte til og med materialer som glasskår og små steiner i maleriene sine, noe som ytterligere understreket det fysiske og strukturen til arbeidet hans. Utforskningen hans utvidet seg til bronsesfærer, hvor han brukte de samme skjærende bevegelsene, og demonstrerte at romlighet ikke var begrenset til et enkelt medium.

Fontanas fascinasjon for lys spilte også en avgjørende rolle i hans spatialistiske bestrebelser. Påvirket av arbeidet til den argentinske kunstneren Gyula Kosice, en nøkkelfigur i MADI-bevegelsen, begynte Fontana å eksperimentere med svart lys, eller Woods lys. I 1949, med hjelp av arkitekten Luciano Baldessari, skapte Fontana en oppslukende installasjon på Galleria del Naviglio i Milano. Med tittelen "Ambiente spaziale a luce nera" (Spatial Environment in Black Light), kastet dette banebrytende verket seerne ut i mørket, der abstrakte farger så ut til å sveve over bakken, og skapte en desorienterende og utenomjordisk opplevelse. Denne installasjonen markerte det første spatialistiske kunstverket, en banebrytende innsats som ville påvirke utviklingen av miljø- og installasjonskunst.

Fontana fortsatte å flytte kunstens grenser med sin innovative bruk av lys. I 1951 skapte han "Luce spaziale" (Spatial Light), en neonstruktur for IX Triennalen i Milano. Dette ble fulgt av lignende arbeider for den italienske paviljongen på Torino-utstillingen i 1961, blant annet. Disse neonskulpturene eksemplifiserte Fontanas forpliktelse til å utforske skjæringspunktet mellom kunst, lys og rom.

Den første store kollektive utstillingen av Spatialist-bevegelsen, med tittelen "Arte Spaziale", samlet verkene til Fontana og andre likesinnede kunstnere, inkludert Giancarlo Carozzi, Roberto Crippa, Mario Deluigi, Gianni Dova, Beniamino Joppolo og Cesare Peverelli. Denne utstillingen var en kraftig illustrasjon av ideene skissert i de spatialistiske manifestene, og viste frem de mangfoldige og dynamiske tilnærmingene som disse kunstnerne tok i sin søken etter å overskride kunstens tradisjonelle grenser.

Historien om Spatialism er en om innovasjon, utforskning og en nådeløs søken etter å flytte grensene for kunstnerisk uttrykk. Gjennom sine manifester, banebrytende verk og visjonære lederskap, redefinerte Lucio Fontana og hans andre spatialister hva kunst kunne være, og åpnet opp for nye dimensjoner og muligheter som fortsetter å påvirke og inspirere kunstnere i dag.